Av Karl-Erik Hordnes, leder VaxVeritas
Vi skrur kalenderen tilbake til 12. mars 2020, dagen som for alltid vil stå som et symbol for før og etter korona. Det var bare å reise hjem fra kontoret, og hjemme ble vi værende. Lenge. Pandemien ble slått stort opp i alle medier, døgnet rundt. Hvor mange nye smittede var det i dag? Frykten lå over oss. Kanskje han ved siden av meg på butikken hadde blitt smittet? Og, hvis han hostet, hva i alle dager tenkte han med?
Tiden gikk, og vi fortsatte i en hjemmebasert hverdag, skoler ble stengt, og bedrifter gikk etter hvert konkurs.
Vi begynte å høre om at en vaksine skulle komme. VAKSINE. Trygge greier. Trykket på å ta vaksinen ble større og større, ja, det ble kalt «dugnad», og til og med «borgerplikt». Man var egoistisk om man ikke tok vaksinen, ja, da var du en som gav blaffen i om de rundt deg ble smittet. For denne vaksinen var en fantastisk vaksine, som ble sagt å være 95% effektiv, ja, den var både trygg og effektiv, kunne helsemyndigheter verden over unisont betrygge oss med. Den skulle til og med hindre bestemor å bli smittet, så her måtte alle ta del, og spesielt helsepersonell, slik at de ikke skulle smitte de syke og gamle. Til og med kjendiser, tidligere presidenter og statsministere ble hyret inn for å få folk til å skjønne at det var idioti å ikke vaksinere seg.
Her hjemme i Norge, gikk det nærmest sport i å skape to grupperinger, de vaksinerte vs. uvaksinerte, de som gjorde som de skulle vs. de som var egoister eller konspiratorikere. Det var opplest og vedtatt at årsaken til mange innlagte på sykehusene, var graden av uvaksinerte. Det var ikke rom for spørsmål. Vaksinen var trygg og effektiv.
Jeg hadde aldri tenkt tanken på at en vaksine var utrygg. Jeg stolte blindt på myndighetenes stadige oppfordringer og betryggelser ift. koronavaksinene. Det var jo vaksineforskere som stod frem og sa at dette var en fantastisk vaksine, til og med før den kom. Dagen for vaksinasjon kom, og jeg tok min første dose. Alt gikk fint, og jeg tok min andre dose i august 2021. Min kone var unødvendig bekymret for meg, tenkte jeg, og jeg måtte ringe henne etter at «dugnaden» var gjort, for å betrygge henne om at alt var bra. Lite visste jeg hva jeg hadde i vente...
Litt over 3 uker senere, 7.september 2021, ble jeg plutselig satt helt ut. Ikke var det korona, og holdt meg derfor ikke unna de andre i familien. Ingen av oss var eller ble smittet. Hva i alle dager kunne dette være?
I tre dager lå jeg strak ut, helt tappet. Må være en influensa, tenkte jeg… men problemet var ikke borte etter de tre dagene. Plutselig hadde jeg en drøss av symptomer: Høy og uregelmessig puls(ofte opp i 140 uten anstrengelse), elendig søvn, utmattelse, følelsen av å ha influensa uten å ha det, nummenhet i store deler av kroppen, hjernetåke, konsentrasjonsproblemer, forverring av form ved fysisk eller psykisk anstrengelse (PEM), melkesyre i beina etter å ha gått i ett minutt … Hverdagen ble snudd opp ned. Ikke bare for meg, men også for min nydelige familie, som plutselig hadde en mann og pappa som ikke var å regne med lengre. Minstemann spurte meg en dag: «Hvor lenge blir du sånn, pappa?» Jeg hadde ikke noe godt svar, og det ble noe emosjonelt å få det spørsmålet fra sin sønn.
Jeg begynte etter hvert å google, og fant litt her og der, og hørte stadig nye historier via andre om noen som hadde blitt dårlig etter vaksineringen. Men kunne det være det da? Det var jo så godt som ingenting om bivirkninger i media. Etter 2 år med pandemi, hadde jeg lest om to personer i de store mediene med liknende symptomer som meg (derav Filip Ingebrigtsen). Hva forteller dette? Det forteller om manglende fokus på det, først og fremst fra helsemyndigheter, men også fra media. Det forteller også om et menings-klima, der man ikke turte å si noe negativt om vaksinen.
Til slutt var jeg sikker på at det var bivirkninger, både for min del og for mange andre. Til og med legen min fant ingen annen forklaring enn vaksinen, etter at en drøss av tester var gjennomført.
Jeg bestemte meg for at disse bivirkningene måtte få et ansikt i media. Jeg begynte å ane at det kunne være mange av oss. Omsider ble TV2 interessert, men Ukraina-krigen satte det lenge på vent. I november 2022 kom artikkelen om meg på TV2, og samme kveld begynte meldingene å renne inn… Folk var sååå takknemlige for endelig å lese noe de kjente seg igjen i, etter selv å ha fått livene sine plutselig snudd på hodet etter vaksineringen. Det var som om de følte seg mere trodd, mange for første gang. Det ble en del emosjonelle øyeblikk de påfølgende dagene.
Etter hvert fant jeg nivået av arbeid jeg klarte å gjennomføre, uten å bli verre, som var 40%. Siden har jeg stort sett klart det, med noen få unntak (senest i juni 2023).
Henvendelsene ble flere og flere, fra ukjente folk over hele landet. Jeg skjønte etter hvert at jeg var blant de mer «heldige», til min store overraskelse. Det var mange som hadde fått betydelig hardere symptomer enn hva jeg hadde. Dette gjorde større og større inntrykk. Igjen og igjen fikk jeg høre historier om folk som ikke følte seg trodd, og som i stor grad ble overlatt til seg selv, fordi testene ikke gav noen svar. Noen ble til og med sykemeldt for angst, ettersom legen mente det måtte være årsaken. Noen mistet jobben og ble ufør. Til slutt ble det umulig å la være å gjøre mer enn å være et ansikt for de rammede… Jeg kunne ikke sitte stille med alt det jeg visste, og alle de fine menneskene jeg hadde vært i kontakt med, som var i elendig forfatning etter vaksineringen.
Men ting tar tid når egen helse ikke spiller på lag. Jeg skulle gjerne ha fått dette arbeidet for vaksineskadde på beina mye tidligere, men har blitt vant til at kroppens svært varierende form, betyr stadige utsettelser på det jeg har hatt lyst til å bidra med på fritiden. Etter hvert som jeg begynte med en arbeidsgruppe med noen venner, fikk etter hvert Hemali nyss i dette, og publiserte en artikkel om arbeidsgruppen for vaksineskadde. Denne artikkelen medførte også mange henvendelser fra folk som slet etter vaksinene.
Etter hvert fikk jeg med på laget en god gjeng med ulike eksperter/helsepersonell som et fagråd (se egen side om fagrådet), ettersom jeg ønsket at dette skulle være bredere forankret enn «bare» de vaksineskadde selv. Det er mange flere som er spurt, men noen svarte ikke, og noen kunne ikke risikere det mtp jobben sin. Det siste er jo svært trist, at vi har kommet dit at dersom man stiller spørsmål til "den offentlige versjonen av sannhet», risikerer man sin jobb og/eller troverdighet i helsevesenet.
I dag er det 18.september 2023. Det har gått litt over 2 år siden bivirkningene begynte. De siste 2 måneder har formen vært generelt noe bedre, og det begynner å vokse håp om at det er en varig bedring. Det er fint å kunne bidra mer hjemme. Hva skyldes bedringen? Det er noe usikkert, men det skyldes ikke hjelp fra leger/helsepersonell, selv om de utfører sine vanlige tester. Det skyldes trolig naturprodukter, ettersom jeg en stund brukte «Natto K2», og gikk videre til Peter McCullough sin «detox»-anbefaling. Men jeg er fortsatt forsiktig, for jeg vet ikke enda om det er en varig bedring. Jeg har nå i kveld hatt meg et par timer med tilbakeslag, før det bedret seg igjen, og er nå tilbake bak tastaturet. Energien skruer seg plutselig av, som om noen skrur den ned med en dimmer...
Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at leger og helsepersonell visste mindre enn meg om disse bivirkningene. Legene visste bare det som stod i media, vel å merke såkalte hovedstrømsmedier. Mange har fått følgende svar fra legen sin, når man har hintet frempå om plagene kan skyldes vaksinen: «Bivirkninger? Nei, det tror vi ikke/det har jeg ikke hørt om». Jeg vil presisere at det ikke er leger/helsepersonell jeg retter skytset mot her. Skytset er mot (helse)myndigheters manglende fokus på vaksinebivirkninger, og samtidig et system som overhodet ikke er godt nok for å fange opp bivirkninger og for å følge opp de vaksineskadde. (Det er for øvrig ikke noe nytt tema, lese mere her.)
Til og med overlege i Legemiddelverket, Sigurd Hortemo, vedgår at systemene fortsatt ikke er gode nok. Kanskje det kan være på tide å gjøre noe med det?
La oss ta en "dugnad" på det. Da kan man tydeligvis ikke bare ta med de som har vært med hittil. Kanskje man skal inkludere de som selv er rammet? Kanskje man til og med skal ta med medisinske eksperter som ikke rått sluker "den offentlige versjonen av sannhet" ? Hvis ikke, er jeg redd historien kommer til å gjenta seg, enda en gang.
Det å dykke inn i noe jeg innledningsvis var helt ukritisk til, koronavaksiner, har bydd på mange sjokkerende overraskelser og aha-opplevelser, for det er nemlig svært mye som skurrer. Hadde jeg vært en av ytterst få som har fått problemer etter koronavaksine, skulle jeg innfunnet meg med det som uflaks. Men et dypere dykk i dette, har gjort meg svært kritisk til koronavaksinene, for vi er mange som er rammet.
Mere om det i del 2 «Smakebiter på mye som skurrer»