Oversikt over fasene i vaksinestudier (fra Lægemiddelstyrelsen)
- Etter
at en vaksine kommer på markedet, kan de også være vanskelige å fange, med mindre det er en helt ny sykdom som oppstår i en uvanlig aldersgruppe, som det for
eksempel var tilfelle med VITT etter adenovektorvaksinene, eller hjertebetennelse, spesielt hos yngre menn, etter mRNA-vaksinasjon. Det er flere grunner til at de sjeldne bivirkningene kan være vanskelige å fange. Noen av dem, som autoimmune sykdommer, sees også i bakgrunnspopulasjonen, og både foreldre og helsepersonell kan være i tvil om en mulig sammenheng, eller ikke tenke på det i
det hele
tatt, og derfor rapporteres det ikke som en mulig bivirkning. Men viktigere, noen av de sjeldne alvorlige bivirkningene kan være komplekse syndromer, og pasienter med komplekse syndromer kommer inn i helsevesenet på mange forskjellige måter. For
eksempel har vi nettopp intervjuet foreldre til mer enn 20 barn med nyutviklet sykdom etter vaksinasjon – ingen hadde samme ICD-10-diagnose. Det var noen underliggende fellestrekk i sykdomspresentasjonene, men de ble ikke fanget opp i Legemiddelverkets bivirkningsmelding eller i registerbaserte studier. Så det er veldig viktig å huske på at "Fravær av bevis" ikke er det samme som "Bevis for fravær". Hvis du ikke fanget sild i et tunfiskfiskenett, ville du ikke konkludere med at det ikke er sild.
- Med nye vaksiner kan vi ikke anta at vi har full oversikt over alle fysiologiske effekter på
forhånd og kan dermed forutsi hva som er en sannsynlig eller usannsynlig bivirkning. For
eksempel ble tinnitus og elveblest først henlagt som bivirkninger av covid-19-vaksinasjon, men de avslåtte søknadene om erstatning er nå gjenåpnet etter hvert som flere bevis ble tilgjengelige. Det er verdt å merke seg at reguleringsmyndigheter vanligvis krever 6-12 måneders oppfølging i fase 3-studier for å fange autoimmune bivirkninger, for
eksempel, men det ble hoppet over for COVID-19-vaksinene.
- HPV-hendelsen: HPV-programmet ble rullet ut med et catch-up-program frem til 25-årsalderen. Tre doser ble anbefalt. Noen danske kvinner fikk faktisk 6 doser adjuvans fordi de deltok i fase 3-studiene og fikk tre doser vaksiner og krysset over for å motta 3 doser "placebo" (som ikke var en ekte placebo, men den nye adjuvansen). De første rapportene om den nye POTS etter vaksinasjon viste en medianalder på ~21 år. Risikoen for å utvikle kryssreaktive immunresponser som kan føre til autoimmune fenomener og komplekse syndromer, er høyere jo lengre infeksjonshistorien er. Derfor, med økende vaksinasjonsalder, øker risikoen for slike bivirkninger. Da oppsamlingsprogrammet ble avsluttet, og de aller fleste var vaksinert etter 12 år, og antall doser samtidig ble redusert til 2 doser, sank forekomsten av POTS. Dette har blitt tolket som bevis på at det ikke var noen sammenheng. Men det kan like gjerne være en konsekvens av de betydelige endringene i vaksinasjonsprogrammet. Selv
om du fortsetter å tolke det som om det hele bare var en storm i et glass vann og det ikke var noen problemer med HPV-vaksinen, kan den oppfatningen ikke ekstrapoleres til andre vaksiner.
- HPV-hendelsen er også et godt eksempel på at registerbaserte studier ikke kan fange opp komplekse syndromer. For
eksempel var det i en av registerstudiene 6 tilfeller av POTS – men samtidig sammenstilling av tilfeller fra en dansk klinikk var basert på 53 tilfeller av POTS – registerstudiene fanget bare opp en brøkdel av de reelle tilfellene og kan ikke brukes til å avvise en forbindelse for den enkelte pasient. Igjen: "Fravær av bevis" er ikke det samme som "Bevis for fravær".
Oppsummert har jeg forklart hvorfor de tre typiske innvendingene mot vaksinebivirkninger ikke er velbegrunnede. Videre mener jeg at pasienten bør få komme tvilen til gode.
Tre grupper og den kognitive skjevheten
Den tidligere danske statsepidemiologen Kåre Mølbak sa en gang, i forbindelse med HPV-hendelsen, at gruppen mennesker med vaksinebivirkninger inkluderer tre grupper:
1. De som var helt friske, men ble syke av vaksinen;
2. De som hadde en underliggende mottakelighet, som ble utløst til sykdom av vaksinen;
3. De som tilfeldigvis ble syke og feilaktig tilskrev det til vaksinen
Gruppe 1 og 2 er reelle vaksinebivirkninger, gruppe 3 er det ikke. Alle tre gruppene må selvsagt adresseres. Men å ignorere vaksinebivirkninger har store konsekvenser: for vaksinens tillit og sikkerhet, for forskning på bivirkninger og sist men ikke minst, det er ikke akseptabelt fra et menneskelig ståsted.
Som beskrevet innledningsvis, opplever jeg ofte at folk generelt tenker at de som opplever en vaksinebivirkning, sannsynligvis tilhører gruppe 3. Med andre ord er alt i pasientens hode. Og dette henger sammen med å tenke at pasienten da ikke skal belaste helsevesenet, men kanskje i
beste
fall bli henvist til psykolog. Dette skjer til
tross for alle de ovennevnte grunnene til at en oppfattet bivirkning godt kan være ekte.
Hvorfor har det blitt slik? Det har for
eksempel ikke manglet på tro på eller sympati for dem som utviklet senkomplikasjoner av covid-19-infeksjon. Dessverre tror jeg dette stammer fra en veldig usunn kognitiv skjevhet i forhold til vaksiner. Denne kognitive skjevheten har minst to kilder:
- Vi ble oppdratt med forståelsen av at "Vaksiner er trygge og effektive". Tross
alt gjelder dette også i de fleste tilfeller for de fleste vaksiner. Imidlertid, som alle legemidler, kan vaksiner forårsake alvorlige bivirkninger. Det ville være utrolig usannsynlig at vi kunne vaksinere for
eksempel 4,7 millioner mennesker i Danmark, og ikke en opplevde en bivirkning. Allerede for århundrer siden, da kopper og BCG-vaksinasjoner ble introdusert, var det velkjent at de kunne være forbundet med bivirkninger.
- Vi har en veldig polarisert debatt med en veldig sterk og dominerende «provax»-gruppe, der alle som uttrykker den minste tvil om sikkerheten til vaksinen blir stemplet som «antivax» og skambelagt.
Den kognitive skjevheten er svært uheldig av flere grunner.
- Det svekker befolkningens tillit til vaksiner og til myndighetene på lengre sikt, fordi tillit bygges med ærlighet. Jo flere tilfeller man hører om der leger og myndigheter avviser personer med vaksinebivirkninger, jo mer fremmer det mistillit.
- Det kan true vaksinesikkerheten. Slik det er nå, kan mange bivirkninger gå ubemerket, fordi pasienter avviser dem, leger avviser dem, myndighetene avviser dem.
- Hvis bivirkningene ikke fanges opp, blokkerer det god forskning på hva som utløser bivirkningene og om det er personer som har underliggende tilstander som gjør dem spesielt sårbare og som derfor kanskje ikke trenger å vaksinere seg.
- Først og fremst, hvor ideen til denne artikkelen startet: Folk som lider av bivirkninger er stigmatisert og forlatt uten anerkjennelse, støtte og hjelp. Nesten alle kjenner noen som har blitt alvorlig syke. Prøv å forestille deg at personen bare hadde blitt møtt med svaret, at «det er sannsynligvis bare noe du forestiller deg». Prøv å forestille deg at det ikke hadde vært noe helsevesen for å fange dem opp, gjenkjenne dem og tilby dem behandling for deres spesifikke sykdom. Legg til det faktum at noen vil si at det var deres egen feil. I noen tilfeller vil ikke engang deres egen familie og venner stole på deres erfaringer. Da har du en svak idé om hvordan det er å tilhøre gruppe 1 og 2.
Jeg vil avslutte denne artikkelen med en oppfordring til alle lesere om å vurdere sin egen potensielle kognitive skjevhet. Har du en tendens til å glemme eller avfeie at det er gruppe 1 og 2 pasienter? Hva er sannsynligheten for at du vil tenke på noen med en påstått bivirkning som "gruppe 3"? - Noen som forestilte seg konteksten og kanskje trengte henvisning til psykolog fremfor behandling?
Konklusjon – vi må utfordre den kognitive skjevheten – og (som alltid) for flere nyanser
Mest sannsynlig er lesere som har kommet så langt ikke de mest utsatt for kognitiv skjevhet. Men la oss sammen utvikle en mer nyansert måte å snakke om dette på, la oss spre ordet om de tre gruppene og det faktum at det er uakseptabelt å ikke erkjenne og adressere vaksinebivirkninger – akkurat som det er uakseptabelt å ikke ta opp andre menneskelige lidelser.